Myrland.info

Av Terje Fjordbakk

Vi er i gang med å «dra lofotgarna» i munningen av Trollfjorden. Ole står ved «korten» og huker inn den ene skreien etter den andre. Vi er alene båt  i dette området 2. påskedag 1972. Sjøen er blikk stille, det er et par kuldegrader og sola vil etter hvert klatre over fjellkammen i sør-øst.  Ragnar greier «steintelna» på babord side, skipper Sigmund «kaveltelna» utenfor rorhusdøra på styrbord side, mens jeg står i «stoppen» (bak garnspillet). Den gang var det fullt lovlig å drive ordinært fiske 2. påskedag, det var også vanlig å ha bruk stående helga over, såkalt to-netters bruk.

På slutten av Lofotsesongen kom det enkelte år en god del skrei inn i den sørlige delen av Raftsundet. Med tanke på dette var garnene på dekk da vi gikk heim fra Lofoten onsdag i påskeuka, og påske-lørdag ettermiddag gikk vi med 42-fotingen «Mary Ann» fra Myrland til Raftsundet og satte ut lenka på noe over 80 lofotgarn rett utenfor Trollfjorden.

På Myrlandsbåtene var det vanlig å telle skreien mens vi trakk garnene, dette var «kortmannens» jobb (han som sto ved garnrullen). Antall skrei sa noe om fangstens størrelse før levering på fiskemottaket, og gav og informasjon om gjennomsnittsvekten.  Denne litt spesielle mandagen begynte vi å ane at vi var i ferd med å få en fangst utenom det vanlige. Imidlertid hadde vi en utfordring; vi måtte sløye fisken og legge den i lasterommet til neste dag fordi fiskebrukene var stengt 2. påskedag. For å unngå mye dobbeltarbeid ville vi prøve å ta hele fangsten på dekk, for deretter å sløye og legge den ferdige sløyde fisken i rommet.

«1000 støkka» ropte Ole lenge før halve lenka var på dekk, «1500» en stund senere. Humøret var selvsagt på topp og arbeidet gikk jamt og trutt, ikke snakk om noen spisepause så lenge vi var i garntrekkinga. Da Ole ropte 2500 hadde han og Sigmund en rådslaging, faren var jo at skøyta begynte å bli «rank» (for høyt tyngdepunkt fordi all lasta var på dekk). «Ok, vi fortsetter», sa Sigmund. «Det er ikke så mange garn igjen. Men ta ikke ile-steinen om bord» (steinen på 60-70 kg som var «ankerfestet» til garnene i enden av lenken).

2700 skrei lå på dekk da siste garnet var kommet opp, i sløyd vekt ca 7 tonn, sikkert over 10 tonn rund fisk! Sigmund satte sakte fart forover med ile-steinen hengende et par fot ned i sjøen. Mary Ann seg inn på en liten bukt rett sør for Trollfjorden, og på grunt vann slapp vi ile-steinen ned som anker før vi gikk ned i lugaren og tok oss en velfortjent spisepause. Deretter sløyde vi all fisken og la den ned i lasterommet. Litt utpå ettermiddagen var det garnsetting før arbeidsdagen var over.

Neste dag fikk vi også en god fangst. Samlet leveranse sløyd fisk for disse to dagene var 10-11 tonn. Dette var jo helt «på tampen» (slutten) av Lofotsesongen, bedre avslutning på en god sesong kunne vi neppe drømme om! Flagget i mastetoppen etter endt sesong var etter tradisjonen et tegn på at alle mann kom hjem i god behold. På hjemturen med Mary-Ann i 1972 var det dobbel grunn til å ha flagget oppe. Dette var min siste sesong på Lofothavet. Det er fantastisk å ha et slikt flott minne fra ungdommens dager.