Myrland.info

Av Terje Fjordbakk

Einar, sønn til Camilla, var blitt rammet av polio som gutt, og var lam fra livet og ned. Men Einar hadde et kjempemessig godt humør, leste mye og var svært kunnskapsrik. Det kombinerte sove- og oppholdsrommet til Einar ble et samlingssted for bygdas ungdom. Der var det munter prat, enkelte ganger et slag «Amerikaner», og var det litt sent på kvelden sto garantert radioen innstilt på Radio Lux (Luxenbourg) som var et must for musikkinteressert ungdom på 50-60-tallet.

Camilla hadde arvet en betydelig pengesum etter den tidas begrep. Camilla var plutselig blitt velhavende, hun tok både fatt på en nødvendig oppdatering av huset, og dessuten mange handleturer til Melbu. Camilla var tvers gjennom snill og spanderte godsaker på de som stakk innom. Men pengene tok fortere slutt enn ventet. Huset ble riktignok pent restaurert, men var ikke tilrettelagt for rullestolbruker, hadde ikke innlagt vann og selvsagt ikke noe bad. Einar kunne heller ikke bruke rullestolen innendørs fordi dørene var for smale. Einar ble derfor svært lite mobil, og helt avhengig av gode hjelpere til å skyve rullestolen, og rullestolen kunne ikke brukes om vinteren fordi veiene ikke var brøytet.

Einar hadde lært å arbeide med skinn, han laget pengebøker og annet skinnarbeider etter bestilling. Jeg kjøpte engang en pengebok hos ham hvor jeg fikk velge dekorasjon/motiv og fikk mitt eget navn preget i skinnet. Dette arbeidet var nok en fin ting å fylle ensformige dager med, men neppe en særlig lukrativ geskjeft.

Ungdommene på Myrland var flinke til både å besøke Einar – og å ta ham med på litt mer spektakulære turer enn de vanlige trilleturene til Ungdomshuset og til naboer. Min storebror Thor organiserte en gang en tur til Storvannet som de hadde Einar med på (1958 eller 1959), det måtte ha vært ganske strabasiøst – men sikkert en flott tur. Mesteparten av året var det imidlertid heller få ungdommer hjemme på Myrland, så det ble nok mange og lange perioder hvor Einar hadde minimal kontakt med andre ungdommer.

Midt på 60-tallet var det endelig en distriktslege som så galskapen i at Einar aldri hadde fått noen tilbud fra det offentlige. Einar kom på et spesialistsykehus for rehabilitering i Oslo-området, han fikk gå på skole og tok sertifikat. Etter hvert fikk han jobb, egen leilighet og egen bil. Jeg husker at han stolt ringte heim til sin mor da han hadde mottatt sin første lønn, Einar hadde fått et helt nytt liv!

Vinteren 1967 var jeg på Trandum på rekruttskolen. En gang jeg hadde helgeperm i Oslo besøkte jeg Einar i leiligheten hans. Han bodde i en blokk med garasje i underetasjen. Einar tok meg med på en kjøretur til min kusine Judith som bodde på andre siden av byen. Jeg må si jeg var skikkelig imponert over hvor greit Einar mestret sitt nye liv- til de grader forskjellig fra livet hans for bare 5-6 år siden. Endelig fikk han leve et «normalt» liv og bruke sine gode evner i en meningsfylt jobb.

.